Husstøvmidd allergi hos hund

Det begynte på høsten for to år siden. Wilma var en livelig unghund på 10 måneder som til da hadde vært helt frisk. Hun hadde fått sine vaksiner og ormekurer etter veterinærens anbefalinger, og hun likte godt sitt unghundfôr samt matrestene fra familien hun bodde hos. Matmor våknet om natten av at Wilma satt ved siden av sengen og klødde seg. Hun klødde på siden av brystet, på baksiden av frambeina og rundt ørene. Det begynte på høsten for to år siden. Wilma var en livelig unghund på 10 måneder som til da hadde vært helt frisk. Hun hadde fått sine vaksiner og ormekurer etter veterinærens anbefalinger, og hun likte godt sitt unghundfôr samt matrestene fra familien hun bodde hos. Matmor våknet om natten av at Wilma satt ved siden av sengen og klødde seg. Hun klødde på siden av brystet, på baksiden av frambeina og rundt ørene. Periodene ble etter hvert lengre og mer intense. Det virket som en grundig dusj forbedret tilstanden en dag eller to, så kom kløen tilbake. Når Wilma noen uker senere i tillegg begynte å småbite seg på tærne, fremsiden av frambeina og yttersiden av bakbeina, bestemte eierne seg for å oppsøke sin veterinær.
Veterinæren stilte mange spørsmål, undersøkte Wilma nøye, og saumfarte pelsen og huden uten å finne noe mer enn noen røde hudområder. Det ble tatt prøver fra huden som veterinæren undersøkte i mikroskopet. En ble forklart at det kunne være mange årsaker til kløe hos hund, som parasitter, bakterieinfeksjoner og allergier. Man måtte begynne med å utelukke de vanligste. Wilma ble derfor behandlet med antibiotika mot hudinfeksjonen og det ble også gitt to behandlinger med ett middel mot parasitter som matmor selv påførte huden i nakkeområdet. Veterinæren forklarte at fôrallergi kunne være en årsak og at eneste måten å utelukke dette på, var å sette Wilma på en spesialdiett i 8 uker. Under denne tiden var det kun lov å gi det som ble foreskrevet. Stakkars Wilma, til og med levergodis og tyggepinner var det slutt på.

Etter noen dager klødde Wilma litt mindre. Hun hadde nektet å spise sin nye diett de to første dagene, men funnet seg av med den til slutt. Ved kontrollbesøket hos veterinæren etter fire uker var alle veldig optimistiske, men etter 6 uker på den nye dietten begynte Wilma å gnage seg på beina og potene igjen. Om nettene kunne man høre dunkingen i tregolvet når bakbeinet var i aksjon.

Ved neste besøk og etter 8 uker med spesialfôr konstaterte veterinæren at Wilma nå også hadde varme og røde øreflipper. På dette tidspunktet mente veterinæren at Wilma mest sannsynlig led av en allergi mot husstøvmidd, og det ble tatt en blodprøve for allergidiagnostikk. Svaret fra laboratoriet underbygget veterinærens diagnose. Wilma hadde tydelige reaksjoner mot to typer husstøvmidd som årsak til sin kløe. Hvordan skulle Wilma kunne leve videre i familiens hus når hun var allergisk mot husstøvmidd? Veterinæren tok seg god tid til å forklare hvordan man best behandler en slik atopi som sykdommen kalles på fagspråk. Det er umulig å unngå husstøvmidd for en innehund. Matmor synes det var leit at Wilma ikke fikk lov til å oppholde seg på noen soverom lenger. Dette fordi det finnes mest husstøvmidd her. Sofaer, dyner og vegg til vegg tepper bør også unngås. De fikk anbefalt en hundeseng som var lett å holde ren. Wilma skulle bades regelmessig en til to ganger i uken med en fuktighetsgivende sjampo etterfulgt av en balsam. Særlig om vinteren når det blir veldig tørt i huset er dette viktig. Huden hos atopiske hunder er mye tørrere og trenger å få påført fuktighet, samtidig som et bad fjerner midd og støv fra kroppen. Matmor fikk også med en fuktighetsspray som kunne brukes daglig på hudområdene som klødde mest. Wilma skulle få et daglig tilskudd av omega-3 fettsyrer i form av en fiskeolje for å øke innholdet av det ”gode fettet” i blodet og i huden. Veterinæren forklarte at hvis disse tiltakene ikke var tilstrekkelige, skulle matmor løse ut en resept på kløedempende medisiner. I første omgang skulle det prøves antihistaminer, og hvis ikke dette var nok måtte en muligens bruke noe kortison. Dette likte ikke matmor å høre. Kortison kunne vare veldig skadelig og gi mange bivirkninger hadde hun lest. Veterinæren forklarte at bivirkningene alltid er doseavhengige, og at mange hunder som trenger litt kortison kan leve like lenge som de som ikke må ha det. Det fantes i tillegg en annen form for allergibehandling som veterinæren kalte immunterapi. Det dreier seg om en rekke av sprøyter som styrer immunsystemet til å produsere mindre allergifremkallende stoffer. Dette er den beste allergibehandlingen og anbefales til alle pasienter som har allergiplager mer enn 6 måneder i året, og til de som ikke tåler de andre medisinene. Wilmas eiere trengte ikke å bestemme seg for denne behandlingsmetoden med en gang – de kunne godt prøve ut det andre først. Veterinæren informerte om at en hund med atopi kan være tidkrevende. I tillegg dreier det seg om en arvelig sykdom slik at Wilma ikke burde få noen valper. Det ble satt opp en ny kontrolltime om tre måneder og familien fikk meg seg skriftlig informasjon om sykdommen og behandlingsanbefalingene.

Etter flere måneder med kontrollerende behandling bestemte familien seg for å forsøke en immunterapi. Denne måtte spesialbestilles, noe som tok ca fem uker. I begynnelsen var matmor litt skeptisk, og hun syntes ikke at behandlingen hadde god effekt, men etter et halvt år klødde Wilma nesten ikke lenger. Hun får sine regelmessige bad, daglig fiskeoljetilskudd og en sprøyte immunterapi i måneden. Eieren har lært seg at de må passe ekstra godt på at Wilma blir tørr etter bading i sjøen om sommeren. Hun får også oppholde seg mest mulig utendørs og blir tatt med på daglige turer i skog og mark.

 Wilma gnager på frembeina
Wilma gnager på frembeina
 Wilma gnager seg sår på potene
Wilma gnager seg sår på potene
 Wilma gnager seg på hasen
Wilma gnager seg på hasen
 Wilma fungerer bra i dag
Wilma fungerer bra i dag